Leiarskap PDF Skriv ut E-post

Hvordan bør menigheter styres ?

Nådegaver og/eller demokrati

Av Reidar Paulsen

 

 

”Hvordan bør menigheter styres/ledes?” spørres det for tiden på Dagens websider. Spørsmålet er selvsagt en gjenspeiling av debatten som har foregått en stund i avisens spalter. Avisen har behandlet det på lederplass flere ganger. Både gjestetalerne fra Australia til pinsevennenes predikantkonferanse og tragedien i Knutby i Sverige har ført til en rekke intervjuer med diverse ledere om deres syn på menighetsstruktur og –ledelse.

Så nå skal altså websideleserne få være med på å finne svaret. I skrivende øyeblikk har 368 avgitt sin stemme. Det er godt avstemningen ikke er et møte i en menighet som styres ved ”demokratiske flertallsavgjørelser i menighetsmøter” – alternativ 1. For da hadde de som ønsker det (37 prosent), blitt stemt ut av ledelsen av menigheten av dem som foretrekker ”flertallsavgjørelser i et valgt eldsteråd” (39 prosent). Men begge kunnet notere en triumf over dem som sier at ”prest/pastor har kall til å lede og ta endelige avgjørelser” (24 prosent).

Avstemningen er sikkert ikke særlig seriøst ment av redaksjonen. For noen av oss byr den på samme dilemma som en stadig møter i gallupundersøkelser: Ingen av alternativene svarer til det vi mener, og vi føler oss fordummet om vi skal tvinges til å velge blant dem. Det gjelder i aller høyeste grad de tre alternativene Dagen her gir oss. Vi har ikke tro på noen av dem som det beste for en menighet som ønsker å leve rett. Og kanskje undersøkelsen i sin useriøsitet blir en seriøs påminnelse om at en neppe kan finne det som er rett eller best for en menighet gjennom demokratiske flertallsavgjørelser?

Demokratiske flertallsavgjørelser?

Det gode med dagens debatt er at den for godt har rykket spørsmål om menighetsordninger ut av den adiaforon-ghettoen lutherske teologer altfor lenge har forvist den til. Engasjementet i lederartiklene i Dagen er med og beviser det. Men innholdet i de samme artiklene gir ikke mye hjelp til å tenke videre. Det består stort sett av repetisjon av gamle slagord skapt for en annen strid i en annen tid. Nøkkelord nummer én er ”det alminnelige prestedømmet”, en kostelig bibelsk sannhet som politiseres til å dreie seg om demokrati og ”den enkelte troendes innflytelse på forsamlingens liv og ledelse”. Slik brukes begrepet aldri i Bibelen! Nøkkelord nummer to er nådegavene. Og det er bra. Men vi kan ikke se at en gransker videre hva slags autoritet gavebærerne skal ha (bortsett fra et lovende avsnitt i lederen 17.12.03). Dagen er mer opptatt av å advare mot ”misforstått nådegaveforståelse”.

Det kirkesamfunnet jeg har mine røtter i, er midt inne i en opprivende prosess. Det er et samfunn hvor eldstebrødrene (inkludert pastorer) langt på vei har hatt læreansvaret og inntil nylig vært de eneste som kunne møte som utsendinger til kirkens høyeste organ, synodemøtet. På lokalplanet er det annerledes. Der er menighetsmøtet, altså alle som har fullt medlemskap, den høyeste myndighet. Så hva var mer naturlig enn å vedta at slik skulle det være helt til topps? Synodemøtet ble åpnet for ”det alminnelige prestedømme”. En viss uro gjorde at en besluttet å beholde et forum av eldste som skulle ta seg av lærespørsmål. Alt før neste synodemøtet kom ønsker om å avskaffe det.

Strukturelt er Frikirken altså langt på vei ordnet etter Dagens idealer. Der er ledere. De er ”under forsamlingens korrektiv”. Det store flertallet av pastorene mener, i følge alt en kan lese fra Frikirken, at bare menn skal kunne velges og ordineres til hyrdetjeneste (eldste, pastorer). Men de korrigeres! Av demokratiet. Nesten to tredjedeler av det ekstraordinære synodemøtet nylig stemte for ordinasjon av kvinner. Der skal et ekstraordinært under til om ikke det blir mer enn kvalifisert flertall for nyordningen på synodemøtet i 2005.

Noen gleder seg selvsagt over resultatet i Frikirken. Men uansett sorg eller glede: Er det gjennom demokratiske avstemninger en finner hva som er rett og galt? Menighetenes eldste formanes gang på gang i Det nye testamentet til å vokte den hjord som er dem overgitt. Tilgi et ufint bilde! Med den avgjørelsesprosessen mange menigheter og kirkesamfunn har, blir resultatet at om sauene vedtar å gå i grøften, har hyrdene bare å følge med.

Jeg skriver ikke dette for å henge ut Frikirken. For den er ikke det eneste samfunn som har gjort menighetsdemokratiet til avgjørende instans.

Alltid kollegium

Dagens web-avstemning har bare to alternativ til. Det ene er et valgt eldsteråd som tar avgjørelser ved avstemninger, det andre en prest/pastor som tar endelige avgjørelser. Men finnes det ikke andre måter å tenke på?

Edin Løvås har berørt en viktig side i et intervju med Dagen (4.2.04): ”I Det nye testamente (NT) er lederskap alltid et kollegium.” Vi finner det i skildringene av urmenigheten i Jerusalem. Apostelen Paulus og hans team sørget for at det skulle bli slik også i menighetene på hedensk mark: ”Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på” (Apg 14,23). Eldste står i flertall.

Senere fikk Timoteus i oppdrag å ordne menighetens liv i Efesus. Titus fikk oppdrag som gjaldt samme sak på Kreta: ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg” (Tit 1,5). Da Paulus skrev til menigheten i Filippi, ser vi at han skriver til en ordnet menighet med en ordnet ledelse som består av flere, ikke én alene (Fil 1,1). Da han skulle ta avskjed med Efesus, kalt han til seg menighetens eldste, ikke én pastor (Apg 20,17).

På dette punktet tror jeg Løvås har helt rett. Ledelse av menigheten hviler i et kollegium, et råd eller i det vi i dag kanskje ville kalle et lederteam.

Skal vi ellers holde oss til de vitnesbyrd vi har i Det nye testamente, er der ikke spor av at eldstene velges på vanlig demokratisk vis. Det er apostlene som innsetter dem. Men det er tydelig at det ikke skjer på impuls, men gjennom nøye prøving. Både Timoteus og Titus får utførlige kriterier til bruk for det.

I andre tilfeller ser det ut til at menigheten får velge andre ledere, men etter kriterier gitt av apostlene som så innsetter dem til tjenesten (Apg 6,3-6).

Avgjørelsesprosess

Vi har heldigvis et utførlig eksempel på hvordan en viktig avgjørelse ble tatt i den første menighetens tid. Det gjelder den striden som oppsto da noen kom fra Judea og forlangte at hedningene som Paulus og Barnabas arbeidet blant, måtte omskjæres. Menigheten i Antiokia vedtok å sende en delegasjon ”til apostlene og de eldste i Jerusalem”. I hele den følgende skildringen i Apostlenes gjerninger 15 skilles det mellom to størrelser: 1) menigheten, og 2) apostlene og de eldste.

Menigheten er med på å ta imot delegasjonen fra misjonsmarken (v. 4), og den er med på å velge utsendinger som skal bringe avgjørelsen på striden tilbake til hedningemenigheten (v. 22). Der er en liten mulighet for de også fikk være tilhørere under debatten (v. 12: ”mengden”).

Men det er ”apostlene og de eldste i Jerusalem” saken bringes inn for (v.2). Det er de som kommer sammen for å drøfte saken (v. 6). Det er de som skriver brev til hedningene (v. 23) og våger å si ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet” (v, 28). At det var deres beslutning, understrekes i neste kapittel: ”Som de nå drog fra by til by, påla de brødrene at de skulle holde seg etter de forskrifter som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem” (Apg 16,4).

Kanskje det er like interessant å se hvordan beslutningen ble til? Vi får små glimt av dynamikken i eldste/apostelrådet. Det ”oppstod et skarpt ordskifte” (v. 7), og deretter kommer den ene etter den andre med sine bidrag til belysning av saken. Peter kan fortelle om hvordan Gud grep inn direkte da han besøkte Kornelius og hans hus, og han trekker konklusjonen av det. Paulus og Barnabas følger på med beretningene om det som skjer i misjonsarbeidet. Til slutt kommer Jakob, knytter seg til Peters vitnesbyrd om at Gud ikke gjør forskjell på folk, og beviser at dette stemmer med Skriften – for så å trekke konklusjonen som det ser ut som alle aksepterer – ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet”. Samlet blir det et fascinerende bilde av en prosess der alle lederne bidrar med det Gud har gitt dem og latt dem erfare, og av at lederne har en leder som trekker konklusjonen som alle ser ut til å være trygge på.

Der er sikkert noen som vil si at jeg ikke kan gjøre en historisk skildring normativ. Kanskje ikke? Men kan vi forvise de historiske beretningene i Apostlenes gjerninger til å være bare historie, interessante, men uten relevans til vår situasjon? Er der ikke i det minste forbilder vi bør studere nøye?

Kristi gaver

Skal vi komme til rette med spørsmålet om ledelse, kan vi ikke komme forbi det Paulus skriver om flere ganger – gavene og spesielt de som ser ut til å være knyttet til ledelse. I dag står listen i Efeserbrevet 4,11-12 sentralt i debatten: ”Han [Kristus] er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.” Kan det være at det er disse eller noen av dem vi vanligvis vil finne igjen i et rett valgt og kalt eldsteråd? Apostelen Peter kan kalle seg selv ”medeldste” (1 Pet 5,1).

Finner vi kanskje også en slags autoritetsrekke i 1 Korinterbrev 12,28, de første leddene er jo nummerert? ”Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere …”

Noe av styrken ved gavene er at de er forskjellige – det gjelder alle gavene – men det gjelder vel også gavene til å lede? I en av lederne i Dagen ble det berørt: ”Man skal lytte ekstra til og legge særlig vekt på deres votum som har en nådegaveutrustning på de ulike områder.”

Alternativ 4 og 5

Der må altså finnes alternativ til Dagens websidevalg. Der må finnes en form som både gjør rett for teamkonseptet fra Det nye testamente og de forskjellige gavene med deres åndsutrustning eller salvelse. På samme tid må det innebære et lederskap som lever midt i menighetsfellesskapet, har åpne ører for det og for Guds Ånds tale gjennom alle gavene. Det skal være et tjenende lederskap hvis tjeneste er å lede ved forkynnelse og ved å være forbilder for hjorden.

Men når det er sagt, står vi tilbake med spørsmålet om hvordan avgjørelser bør skje. Hvis rådet eller Løvås’ kollegium er på plass, må vi fremdeles finne måter å fatte beslutninger på. Og jeg for min del avviser ”flertallsavgjørelser i et valgt eldsteråd”.

Gjennom mange år har jeg vært med i råd som har arbeidet etter et fjerde alternativ: konsensusmodellen. Det handler om at vi ikke vil fatte viktige beslutninger før alle i rådet er enige. Vi bruker heller tid til bønn og overveielse og går ikke til menigheten med resultatet før vi alle kan stå samlet bak det. Et slikt system krever modenhet og trygghet av alle impliserte. Men det har åpenbare svakheter. I praksis gir det hvert rådsmedlem vetorett. Det kan føre til at den mest fryktsomme blir sittende med den bestemmende makt. Og systemet tar kanskje ikke nok hensyn til at gavene og utrustningene er forskjellige.

I bakhodet har jeg i mange år hatt en drøm om å finne en modell som ivaretok nettopp gavenes forskjellighet. På en eller annen måte burde autoritet i menigheten henge sammen med den spesielle utrustning Herren har gitt den enkelte. For ikke lenge siden fant jeg en beskrivelse av alternativ 5 i en bok av Harold Eberle. Her følger et lite utdrag av The Complete Wineskin for slike som ikke lar seg skremme av første setning til å legge alt til side:

”’Hele menigheten’ skal ledes av en apostel som har en visjon fra Gud og dermed overnaturlig ledelse til å fullføre den visjonen. Guds plan inkluderer en eller flere profeter med åpne øyne til å bedømme saker åndelig, og som er i stand til å refse dem som er i synd, og korrigere menigheten hvis den er kommet ut av kurs. Den planen inkluderer også et team av lærere som holder læren sunn og Legemet bibelsk korrekt. Administratorer er satt fri til å diskutere ethvert naturlig problem og løsninger og anbefale disse løsningene til de andre eldstene. Guds plan inkluderer også slike som har tjeneste med kraftige gjerninger, helbredelser og hjelp og som kan komme med sin åndelige innsikt. Og til slutt: bønnekrigerne er frigjort til å be for enhver vanskelighet som oppstår slik at Guds svar kan åpenbares, ikke bare menneskers.

Guds originale design sikter ikke på å begrense menigheten til avstemninger eller diskusjoner eller naturlig enighet. Hans ønske er at ledere skal fungere som et team, hver med sin individuelle salvelse. Bønnekrigere kan be, administratorer kan evaluere og diskutere, lærere kan åpne sine bibler og presentere de relevante sannheter fra Skriften, profeter kan åpne sine ånder for å høre Guds konkrete ledelse og apostelen kan innpasse alle ting i den helhetlige visjonen. ….

Selvsagt overlater denne formen for styre den endelige autoriteten i hendene til en apostel. Skremmer det? Vil dere heller ha den endelige autoritet basert på en avstemning? Eller hva med å basere den på diskusjon som forutbestemmer at det vil bli en administrativ avgjørelse? Etter å ha observert mange, mange menigheter kan jeg fortelle dere at uansett hvilken form for styre en menighet hevder at den har, så er der alltid én person som åpent eller skjult har størst innflytelse over menigheten. Å få på plass et rett styre er aldri et spørsmål om å holde det ute av hendene på én person, men å legge det i hendene til Guds person.”

Finner vi likhetspunkter med prosessen i Apostlenes gjerninger? Kan dette være et utgangspunkt for å komme videre i samtalen om ledelse av menigheten?

 

Fellesskapskyrkja er
medlem i